I min ungdomstid omtrent midt i Follo på 70-tallet var Levi’s uten sammenligning det feteste du kunne kle på deg. Det var USA, uavhengighet og rock’n’roll, godt hjulpet av en serie fantastiske reklamefilmer som vi måtte på kino for å se. Utover på 90-tallet falmet Levi’s sin status. Tøffe konkurrenter var blant andre Diesel og Armani som hakket løs på kundene fra hver sin kant. Veien tilbake handlet om å definere hvem som hadde andeler innenfor begreper som ’cool’ og ’sexy’, (eller ’kulhetsandeler’ som kollega Thomas Seltzer skrev i et Bengal-trendbrev).Alle produkter som representerer et snev av en merkevare (og det gjør de fleste) er noe mer enn selve produktet. Det er alle historiene, erfaringene, mytene og assosiasjonene (eller ’konnotasjoner’ som lingvistikerne kaller det) som knyttes til produktet. Konnotasjonene vil variere fra kultur til kultur, på samme måte som ’USA’ i Levi’s-eksempelet vil oppfattes ulikt i forskjellige land. Vi beveger oss nå i semiotikkens farvann, og der trives vi godt. Den franske samfunnskritikeren Roland Barthes behersket denne analyseteknikken, og formidlet forståelse av ulike fenomener med stor presisjon på 50- og 60-tallet.
Vi har lenge vært fascinert av hvor mye bedre vi er i stand til å forvalte merkevaren når vi kjenner til kulturforankringen. Vi i Opinion tar derfor mål av oss til å bære arven fra Roland Barthes videre til beste for norske merkevareeiere.
No comments:
Post a Comment