Det var jo bare et tidsspørsmål. Før eller siden måtte en lokalavis gå forbi VG på nett. For i en multimedial og grenseløs verden der fortettet samtidighet rår, er det fortsatt de nære (og kjære?) tingene som ruler. Når konsentrasjonen av CO2 i lufta rundt oss øker, arbeidsledigheten stiger, bomber faller og faenskapet ikke er til å stagge, blir bilder av glade barn i 17-mai tog og smårollinger på fotballbanen halmstrået vi klamrer oss til. Det oppleves som viktig å vite hvem som har fanget den største kveita, hvem som ble kretsmester på 400-meter og hvilke byggesaker som ikke ble godkjent på sist møte i kommunstyret. Vi har målt lesing av lokale nettaviser for A-pressen i over tre år, og i mai 2009 skjedde det: lofotposten.no dro forbi vg.no med to prosentpoeng i daglig oppslutning i Vågan, Vestvågøy, Flakstad og Moskenes. Vi gratulerer.
I går gikk Marknadsundersökningens Dag av stabelen i ærverdige og fordums jazzklubb 'Nalen' i STHLM. Undertegnede var en av foredragsholderne, og hadde gleden av å misjonere for 'Living Labs' som er et undersøkelseskonsept for samhandling med brukere og samskaping av nye eller forbedrede løsninger, der omgivelsene enten er raskt omskiftelige eller svært komplekse. Mye brukt i IKT-sektoren, men kommer opprinnelig fra byplanlegging og arkitektmiljøer.
Interessen for mitt budskap var massiv og selvsagt gledelig. Et spørsmål som dukker opp er om dette egentlig er noe nytt, eller om det bare er et fancy navn på noe vi allerede har. Mitt umiddelbare svar er at Living Labs er et slags folkemøte (riktignok online), altså noe man har holdt på med i minst et par hundre tusen år. Den viktigste forskjellen er at sammenkalling til møtet går mye fortere, og at flere kan snakke sammen samtidig uten at kakafonien tar helt overhånd. Så kan vi selvsagt velge å styre HVEM vi velger å kalle inn til folkemøtet, altså om det skal være et åpent, semi-åpent eller et lukket forum. Sammen med Sintef og AHO har vi i Opinion de siste par årene forsket på Living Labs ved hjelp av midler fra Norges Forskningsråd. Konklusjonene så langt er klare: Bruk av Living Labs gjør at analyseprosessen går fortere, det er billigere, vi tar vare på flere ideer, og kvaliteten øker dramatisk. Ikke dårlig?
Den beste analogien på gårsdagens seminar stod imidlertid Marc Drüner fra det Berlin-baserte konsulentselskapet Trommsdorf+Drüner for når han skulle beskrive hvordan nettbasert research bør foregå: In 1971 the University of Oregon remodelled its campus - instead of paving the walkways they sowed grass and waited until trails had been shaped by the students. Kanskje på tide at flere av oss finner frem frøposen før vi legger sementheller? :ol@G
Kulen er på plass på magen og forventningene sitrer. Og det store spørsmålet er: Hva skal barnet hete? Og alle vil jo ha en spesielt navn, noe som skiller seg ut, noe nytt og fresht og annerledes. Vi ønsker da å vise at vi er individualister. Ingen ønsker vel å kalle barnet Gudrun eller Jan eller Jorunn eller Reidar nå nei…
En venninne av meg (en av de med kul på magen) kom en dag gledesstrålende og sa at nå hadde hun (vel, offisielt hun og hennes mann da..) funnet det idelle navnet på den kommende prinsessen. Hun hadde tenkt og tenkt. Hun ville jo gi barnet et spesielt navn, noe unikt. Nå hadde hun endelig funnet navnet. Linnea skulle selvsagt barnet hete. Min venninne er et kvasikulturelt følelsesmenneske. Hun leser ikke statistikker. Det burde hun kanskje. For på SSBs hjemmesider kan man lese at Linnea slett ikke er så ”one of a kind”. Navnet er faktisk det mest gitte i 2008. Hele 493 jentebarn fikk det navnet. Dvs. stor sannsynlighet for at min venninnes Linnea ikke vil være den eneste Linnea i barnehagen/i klassen. Hvis min venninne virkelig ville vært individualist og gitt barnet et unikt navn burde hun nok satset på Gudrun (ingen fikk dette navnet i 2008!) eller Jorunn (4 fikk dette navnet i 2008). Men for de fleste er det nok tryggere å være flokk-individualister.
Da jeg begynte på skolen (for en halv evighet siden) var vi 9 gutter i klassen - 4 Erik’er. Godt å vite at mine foreldre var veldig individualistiske :)
Onsdag 25. februar ble Store Norske Leksikon på nett født. Begivenheten ble markert av selveste Trond Giske, og fant sted på Litteraturhuset. Leksikonet er gratis, og støttet av blant annet Giskes eget departement, Kulturdepartementet.
Penger til kontinuerlig oppdatering planlegger de å få ved annonsesalg. Ved lansering lå det 300 000 artikler inne. Store norske mener de skiller seg fra Wikipedia med et bedre system for kvalitetsgaranti, blant annet med kvalitetsstempel på artikler som såkalt fagansvarlige har gått god for. De er likevel ikke argere konkurrenter at de takker Wikipedia og wikipedianere for "inspirasjon og for å ha bidratt til å redefinere den tradisjonsrike leksikonformen".
Her er et utdrag av det som står om "opinion" i nettleksikonet:
Som selverklært fagansvarlig stiller Opinion seg bak denne definisjonen. Vi følger spent med på leksikonets videre liv
For kun få år tilbake var Melodi Grand Prix et dølt program som alle hatet (men for så vidt alle så på allikevel). Nå har det våknet til live igjen og Norge har tatt etter Sverige og arrangere semifinaler i forkant av den nasjonale finalen. Semifinalene blir sett av mer enn 1 million nordmenn og har markedsandeler på over 60 % av TV-titterne. Hvem som skal gå videre og hvem som skal vinne skal jo avgjøres av folkets røst, og vi ringer og vi tekster for harde livet (ikke noe 1000 landsrep. her nei). Til teleselskapenes store glede. Fordi det er jo viktig for oss hvem som kommer til finalen… Vi vil jo si vår mening…
Ikke nok med at det er uttagningsrunder men det skal også holdes en ”Siste sjanse” der man ikke bare skal stemme i én runde men man skal stemme i mange runder ved at to og to artister settes opp mot hverandre for å kåre en vinner og så skal vi ha en ny runde der vinnerne blant de som vant den første duellen skal kåres osv. Og vi stemmer og stemmer fordi det er jo viktig for oss om det er det er den pur unge duoen Foxy som går videre (Hun ene har visst vært med i Grand Prix junior tidligere – nå er de dressa opp som fruer i 30-årene på byen for første gang etter skillsmissen) eller om det heller skal bli de primalskrikende damene i Jane Helen (med opprevne nettingstrømper). Vi stemmer og stemmer på artister vi aldri har hørt om tidligere (og som vi neppe kommer til å høre mer om heller..)
Og når vi har klart å stemme vår favoritt fra ”Siste sjansen” frem til finalen blir vi vel glade og fornøyde og kan la SMS-tommelen hvile? Å nei da… i finalen har vi jo våre andre favoritter allerede, som vi skal stemme på – frem med mobilen. (Og husk at barna i huset må få et ekstra kontantkort nå i travle Grand Prix stria. De må jo settes inn i gode norske tradisjoner og lære seg å stemme). I finalen skal det stemmes på andre artister. Der er våre favoritter den kortkjolede ”jente”kvarteten Velvet (minst en av de lyver visst på alderen går det rykte om…) og Tone fra Sogndal (i uskyldshvitt, og søt som det søteste syltetøyet fra Lerum).
Men Grand Prix sesongen slutter ikke med det. Den blir til Eurovision Song Contest (ESC) med semifinale 1 og semifinale 2 og grand finale. Og der skal det også stemmes selvsagt – tre dager til ende. Og telesekskapene fryder seg. Men så kommer antiklimakset. Selvsagt vinner en av de tidligere sovjettiske lydrikene (kanskje blir det Aserbadjan i år..) eller ett av balkanlandene (under ESC-avstemningen legges alle konflikter ned og man er tilbake til Jugoslaviaidyllen). Og vi sitter igjen og klager; det er jo ikke noe poeng å stemme, det er jo avgjort på forhånd – østeuropa vinner.
Men kanskje blir både norske og proteksjonistiske østeuropeeres hjerter smeltet av Ivo-Caprino-sjarmtrollet Alexander (med hviterussiske aner) slik at det blir et ”Fairy Tale” også for han i tillegg til teleselskapene…
Den norsk-amerikanske antropologen Anne Kirah hevder (indirekte) at nordmenn lider av en genetisk kollektiv rastløshet. Ingen andre land er det så vanlig å fikle med mobilen når vi ’ikke har noe å gjøre’. Slike påstander gjør oss naturligvis voldsomt nysgjerrige. I dette tilfellet i den grad at vi gjennomførte en spørreundersøkelse i et landsrepresentativt utvalg på 500 personer.
Vi stilte følgende spørsmål: "Når du befinner deg i en typisk ‘ventesituasjon’ (f eks på holdplass, på offentlig kommunikasjon, el l), hender det da at du tar frem mobilen for å sende melding, sjekke nyheter, spille spill, osv aldri, sjelden, av og til eller aldri?" Langt over halvparten av oss fikler, formidabelt nok svarer tre av to nordmenn at det gjør de ofte, men kvinner og folk under 30 fikler mest. Denne bloggeren konstaterer at han midt i nest eldste aldersintervall og dermed en digital innvandrer slik Rupert Murdoch formulerte det, føyer seg pent inn i en gruppe som fikler langt mindre. Men er det egentlig retningsløs rastløshet eller bekymring for ikke å være påkoblet som er drivkraften?
Til høyre ser du svarfordelingen på spørsmålet "I sin alminnelighet – synes du at du mottar for mange SMS’er, passe mange, eller for få?" Det er påfallende hvor mange flere under 30 år som oppfatter at de mottar for få SMS'er. Sosialt stress? Redd for å falle utenfor? Vi som drar oss mot 50 syns i grunnen det er bra som det er. Selv tilhører jeg mindretallet som får alt for mange.
