Mobiltelefonen er ikke hva den en gang var

Mobiltelefonen er ikke hva den en gang var

Det er ikke mange år siden mobiltelefonen var forbehold å ringe og sende tekstmeldinger med.

I skrivende stund oppgir fire av 10 at de har Smarttelefon som i langt større grad brukes til andre ting enn bare ringe og sende tekstmelding. Hver tredje oppgir at de surfer på internett, 29 % hører på radio, hver femte spiller spill og halvparten bruker kalenderfunksjonen på mobil for å holde seg oppdatert.

Av de som har smartphone oppgir 62% at de har lastet ned tilleggsprogrammer, spill eller applikasjoner. Over halvparten av disse har betalt for programmene, og det er ikke bare ungdom som betaler. To av tre mellom 35 og 55 år oppgir å ha betalt. Dette gir indikasjoner om at tilleggsapplikasjoner til mobil har livetes rett og betalingsvilligheten er tilstede.

Hvorvidt denne betalingsvilligheten også gjelder for avisenes satsing på iPad gjenstår å se. Det avisene tilbyr bør være noe mer enn vanlig internettavis i nytt format, og det må nok avisverden innfinne seg med.

Magasinene har en fantastisk mulighet på iPad og kombinasjonen tekst, bilde, video og interaksjon blir nok en suksess. De førte magasinene er allerede ute og vi tror betalingsvilligheten er tilstede.

Opinion følger IKT markedet og regner med at multitaskingen vil øke samtidig som betalingsvilligheten er tilstede for tjenester forbruker har behov for.

Seks kroner for å få tilgang til en applikasjon på mobiltelefonen er ikke mye for en bruker, men blir fort millionbedrift for de som lykkes med å tilrettelegge for riktige produkter på mobil.

Det neste året vil bestemme hvem som lykkes med sin strategi og vi følger spent med!

Lykke til

"Fairy Tale" for teleselskapene

For kun få år tilbake var Melodi Grand Prix et dølt program som alle hatet (men for så vidt alle så på allikevel). Nå har det våknet til live igjen og Norge har tatt etter Sverige og arrangere semifinaler i forkant av den nasjonale finalen. Semifinalene blir sett av mer enn 1 million nordmenn og har markedsandeler på over 60 % av TV-titterne. Hvem som skal gå videre og hvem som skal vinne skal jo avgjøres av folkets røst, og vi ringer og vi tekster for harde livet (ikke noe 1000 landsrep. her nei). Til teleselskapenes store glede. Fordi det er jo viktig for oss hvem som kommer til finalen… Vi vil jo si vår mening…

Ikke nok med at det er uttagningsrunder men det skal også holdes en ”Siste sjanse” der man ikke bare skal stemme i én runde men man skal stemme i mange runder ved at to og to artister settes opp mot hverandre for å kåre en vinner og så skal vi ha en ny runde der vinnerne blant de som vant den første duellen skal kåres osv. Og vi stemmer og stemmer fordi det er jo viktig for oss om det er det er den pur unge duoen Foxy som går videre (Hun ene har visst vært med i Grand Prix junior tidligere – nå er de dressa opp som fruer i 30-årene på byen for første gang etter skillsmissen) eller om det heller skal bli de primalskrikende damene i Jane Helen (med opprevne nettingstrømper). Vi stemmer og stemmer på artister vi aldri har hørt om tidligere (og som vi neppe kommer til å høre mer om heller..)

Og når vi har klart å stemme vår favoritt fra ”Siste sjansen” frem til finalen blir vi vel glade og fornøyde og kan la SMS-tommelen hvile? Å nei da… i finalen har vi jo våre andre favoritter allerede, som vi skal stemme på – frem med mobilen. (Og husk at barna i huset må få et ekstra kontantkort nå i travle Grand Prix stria. De må jo settes inn i gode norske tradisjoner og lære seg å stemme). I finalen skal det stemmes på andre artister. Der er våre favoritter den kortkjolede ”jente”kvarteten Velvet (minst en av de lyver visst på alderen går det rykte om…) og Tone fra Sogndal (i uskyldshvitt, og søt som det søteste syltetøyet fra Lerum).

Men Grand Prix sesongen slutter ikke med det. Den blir til Eurovision Song Contest (ESC) med semifinale 1 og semifinale 2 og grand finale. Og der skal det også stemmes selvsagt – tre dager til ende. Og telesekskapene fryder seg. Men så kommer antiklimakset. Selvsagt vinner en av de tidligere sovjettiske lydrikene (kanskje blir det Aserbadjan i år..) eller ett av balkanlandene (under ESC-avstemningen legges alle konflikter ned og man er tilbake til Jugoslaviaidyllen). Og vi sitter igjen og klager; det er jo ikke noe poeng å stemme, det er jo avgjort på forhånd – østeuropa vinner.

Men kanskje blir både norske og proteksjonistiske østeuropeeres hjerter smeltet av Ivo-Caprino-sjarmtrollet Alexander (med hviterussiske aner) slik at det blir et ”Fairy Tale” også for han i tillegg til teleselskapene…

Kollektiv rastløshet

Den norsk-amerikanske antropologen Anne Kirah hevder (indirekte) at nordmenn lider av en genetisk kollektiv rastløshet. Ingen andre land er det så vanlig å fikle med mobilen når vi ’ikke har noe å gjøre’. Slike påstander gjør oss naturligvis voldsomt nysgjerrige. I dette tilfellet i den grad at vi gjennomførte en spørreundersøkelse i et landsrepresentativt utvalg på 500 personer.

Vi stilte følgende spørsmål: "Når du befinner deg i en typisk ‘ventesituasjon’ (f eks på holdplass, på offentlig kommunikasjon, el l), hender det da at du tar frem mobilen for å sende melding, sjekke nyheter, spille spill, osv aldri, sjelden, av og til eller aldri?"

Langt over halvparten av oss fikler, formidabelt nok svarer tre av to nordmenn at det gjør de ofte, men kvinner og folk under 30 fikler mest. Denne bloggeren konstaterer at han midt i nest eldste aldersintervall og dermed en digital innvandrer slik Rupert Murdoch formulerte det, føyer seg pent inn i en gruppe som fikler langt mindre. Men er det egentlig retningsløs rastløshet eller bekymring for ikke å være påkoblet som er drivkraften?

Til høyre ser du svarfordelingen på spørsmålet "I sin alminnelighet – synes du at du mottar for mange SMS’er, passe mange, eller for få?" Det er påfallende hvor mange flere under 30 år som oppfatter at de mottar for få SMS'er. Sosialt stress? Redd for å falle utenfor? Vi som drar oss mot 50 syns i grunnen det er bra som det er. Selv tilhører jeg mindretallet som får alt for mange.