Digital desperasjon

Et anstrøk av panikk feide inn over Valletta sammen med den milde vinden fra Sahara. Jeg befant meg som man vil forstå langt hjemmefra, og jeg hadde en laptop som hadde begått selvmord på flyet ned. Konsekvensen var en gammel mobiltelefon som eneste forbindelseslinje til hovedkvarteret (og jeg kan love at det ikke er en smartphone), og vissheten om 70-80 mailer som seiler inn i den digitale postkassen daglig.

Jeg kjente hvordan kyberrommets klør strammet til rundt halsen. Jeg er en digital innvandrer og min tillit til at teknologien virker er tuftet på diverse bærbare mac’er som fast følgesvenn siden august 1995. Teknologitilliten har nå fått en solid knekk.

Men etterhvert som dagene rullet over i hverandre kjente jeg hvordan frykten for at prosjekter skulle ramle i bakken og desperasjonen knyttet til et Himalaya med uleste mailer gradvis også ble avløst (i alle fall utspedd) av en kontemplativ ro: Jeg var hensatt til en analog tidsalder der en reise innebar mer enn å gjøre de samme tingene bare på et annet sted.

To uker etter hjemkomst er jeg fortsatt ikke helt ajour, men jeg tror det var verd det.